Igor Mitoraj i Firenze

Send bilder via WhatsApp

Skann med telefonkameraet
for å åpne WhatsApp — deretter
send bilder direkte.

I Boboli-hagene i Firenze — en av Europas store renessansehager — står et permanent verk av Igor Mitoraj som mange besøkende oppdager tilfeldig. Tindaro Screpolato (Den Sprukne Tyndareos), støpt i 1997 og over fire meter høy, er en del av den faste samlingen til Uffizi-galleriene. Mitoraj donerte det selv etter en stor retrospektiv utstilling i Boboli-hagene og det Nasjonale Arkeologiske Museet i Firenze.

Tyndareos og mytologien

Tyndareos var en dødelig konge — ikke en gud —, noe som gir ham en særlig plass i Mitorajs ikonografi. Hans hustru Leda ble besøkt av Zeus i form av en svane; fra disse foreningen kom Kastor og Pollux, Helena av Troja og Klytemnestra. Tyndareos selv var dødelig og eldet; den sprukne overflaten på skulpturen gjenspeiler denne menneskelige skjørheten overfor guddommelig makt.

Boboli-hagene

Boboli-hagene ble anlagt fra 1549 for Eleonora av Toledo, hustru til Cosimo I de' Medici, bak Palazzo Pitti. De strekker seg over en åskam sør for Arno, dekker rundt ni hektar, og inneholder fontener, grotter, statuer og alleer av sypresser og steineiker som knapt har endret seg siden 1600-tallet.

Mitorajs retrospektiv i Firenze i 1998 var ikke hans første møte med Italia. Allerede på 1980-tallet etablerte han sitt hovedatelier i Pietrasanta, den toskanske marmorstaden nord for Lucca som siden renessansen har vært et sentrum for skulpturhåndverk. Her arbeidet han side om side med lokale steinhuggere og støpere, og det var i Pietrasanta Tindaro Screpolato ble realisert i sin endelige form. For samlere er proveniens fra Pietrasanta-perioden ansett som en kvalitetsmarkør: verkene bærer spor av et håndverk forankret i samme tradisjon som Michelangelo hentet sine blokker fra.

Mitorajs store retrospektiv i Boboli-hagene fant sted i 2000 og samlet over førti verk i bronse og marmor spredt gjennom hageanlegget. Utstillingen var organisert i samarbeid med Soprintendenza per i Beni Artistici e Storici di Firenze og regnes som en av de viktigste presentasjonene av samtidsskulptur i Italia på det tidspunktet. Katalogen som fulgte utstillingen — utgitt av Giunti Editore — inneholder dokumentasjon av plasseringen til hvert enkelt verk og er i dag etterspurt blant samlere som primærkilde til Mitorajs arbeidsperiode på 1990-tallet. Eksemplarer i god stand omsettes av og til gjennom antikvariater i Firenze og Milano til priser mellom 80 og 150 euro.

Utstillingen som ledet til donasjonen av Tindaro Screpolato fant sted i 1998 og var en av de mest besøkte skulpturutstillingene i Firenzes nyere historie — over 350 000 besøkende passerte gjennom Boboli-hagene i løpet av de tre månedene utstillingen varte. Mitoraj presenterte da også Eros Alato og Porta del Sole som del av et større ensemble spredt gjennom hageanlegget. Slike temporære plasseringer i historiske omgivelser ble en gjennomgående strategi i karrieren hans: verkene ble valgt ut med tanke på dialogens muligheter med det arkitektoniske og botaniske rommet, ikke bare som autonome objekter. For samlere er det verdt å merke seg at Mitoraj produserte nummererte bronseeksemplarer av flere av verkene fra 1998-utstillingen, og at disse i dag omsettes gjennom auksjoner hos blant andre Sotheby's og Bonhams.

Utstillingen i Boboli-hagene i 1983 var et vendepunkt i Mitorajs internasjonale anerkjennelse. Den samlet over førti bronse- og marmorarbeider spredt gjennom hageanlegget, og tiltrakk seg betydelig oppmerksomhet fra europeiske kuratorer og samlere. Galerie Jeanne Bucher Jaeger i Paris, som representerte Mitoraj fra tidlig på 1980-tallet, rapporterte økt etterspørsel etter hans signerte støp i etterkant av Firenze-visningen. Mitoraj arbeidet nesten utelukkende med støperiet Fonderia Artistica Battaglia i Milano for sine store bronsearbeider, og hvert verk ble produsert i svært begrensede opplag — gjerne ett til tre eksemplarer — noe som gjenspeiles i prisene på det sekundære markedet i dag. For samlere er proveniens knyttet til tidlige italienske utstillinger særlig verdifull: verk med dokumentert tilknytning til Firenze-perioden fra 1983 til tidlig 1990-tall oppnår konsekvent høyere estimater ved auksjoner hos Sotheby's og Christie's enn sammenlignbare arbeider uten denne historikken.

Utstillingen i Boboli-hagene i 1983 var et vendepunkt i Mitorajs internasjonale karriere. Den varte i tre måneder og trakk over 200 000 besøkende — et bemerkelsesverdig tall for en skulpturutstilling på den tiden. Verkene ble spredt gjennom hagelengdene på en måte som lot dem dialogere med renaissansearkitekturen og det toskanske landskapet, og kritikermottakelsen i Italia var gjennomgående positiv. Det var her gallerister og samlere fra hele Europa for alvor ble oppmerksomme på Mitoraj som en markedskraft. Auksjonsresultatene for hans bronser steg merkbart i årene etter Firenze-utstillingen, og verk fra denne perioden — særlig mindre størrelser av Ikaro og Eros Bendato — er i dag blant de mest ettertraktede i hans produksjon. For samlere er proveniens knyttet til denne utstillingsperioden et kvalitetstegn: arbeider som ble vist i Boboli eller solgt direkte i kjølvannet av den italienske mottakelsen, bærer en kontekstuell tyngde som reflekteres i prisene ved store auksjoner hos Christie's og Sotheby's.

Donasjonens kontekst gir Tindaro Screpolato en særlig plass i Mitorajs forhold til Italia. Retrospektivutstillingen i Firenze i 1998 var en av de mest omfattende presentasjonene av hans verk i Toscana, og den samlet skulpturer fra hele karrieren i dialog med renessansens hageanlegg. Mitoraj hadde allerede etablert seg i Pietrasanta — den toskanske marmorstaden nord for Firenze der han bodde og arbeidet fra 1983 til sin død i 2014 — og donasjonspraksis var ikke uvanlig for ham: han hadde tilsvarende overlatt verk til offentlige rom i Roma, Pompeii og Warszawa. For samlere er det verdt å merke seg at bronser fra denne perioden, støpt ved Fonderia Mariani i Pietrasanta, forekommer i ulike størrelser og opplag; Tindaro Screpolato finnes i mindre versjoner som har vært omsatt på det internasjonale auksjonsmarkedet, blant annet hos Sotheby's og Christie's, med priser som varierer betydelig etter størrelse og provenienshistorikk. Verkene fra 1990-tallet regnes av mange kritikere som kjernen i hans modne uttrykk — perioden da den arkaiske fragmenteringen ble gjennomarbeidet og konsekvent, snarere enn eksperimentell. Den permanente plasseringen i Uffizi-samlingen sikrer

Utstillingen som ledet til donasjonen av Tindaro Screpolato fant sted i 1998 og var en av de mest omfattende presentasjonene av Mitorajs arbeider i Italia i hans levetid. Over førti skulpturer i bronse og marmor ble plassert gjennom hele Boboli-hagene, fra amfiteateret nær Palazzo Pitti til de øvre terrassene mot Forte di Belvedere. Denne formen for stedsspesifikk installasjon — der verkene ble plassert i dialog med renaissanselandskapet snarere enn i et nøytralt gallerirom — ble et kjennetegn ved Mitorajs store retrospektiver, og ble siden gjentatt i Pompeii i 2016 og ved Parc de Sceaux utenfor Paris. For samlere er det verdt å merke seg at verkene som ble vist i Firenze i 1998 i all hovedsak var unike støpninger eller svært begrensede utgaver; Mitoraj jobbet konsekvent med støperier i Italia og Frankrike — særlig Fonderia Mariani i Pietrasanta — og holdt edisjonsstørrelsene lave, sjelden over åtte eksemplarer per motiv. Pietrasanta i Toscana, der Mitoraj hadde atelier fra 1980-tallet og frem til sin død i 2014, fungerte som det geografiske tyngdepunktet for produksjonen hans, og nærheten til de carrara-marm

Retrospektivutstillingen som ledet til donasjonen av Tindaro Screpolato fant sted i 1998 og samlet over seksti skulpturer fra Mitorajs mest produktive periode. Det var Uffizi-direktør Annamaria Petrioli Tofani som forhandlet frem donasjonskontrakten med kunstneren, og samarbeidet ble sett på som et gjennombrudd for politikken om å integrere samtidskunst i historiske hageanlegg — en tilnærming som senere ble modell for lignende prosjekter i Roma og Pompeii. For samlere er det verdt å merke seg at Mitoraj på dette tidspunktet arbeidet primært gjennom Galleria 128 i Paris og Galleria Oddi Baglioni i Perugia, begge av dem sentrale aktører i markedet for hans bronseskulpturer gjennom 1990-tallet. Signerte støp fra denne perioden — særlig de i patinert bronse med den karakteristiske lys-mørk-kontrasten mellom polerte og oksiderte flater — er i dag blant de mest ettertraktede på sekundærmarkedet. Mitoraj var nøye med å begrense opplagsstørrelsene på sine større arbeider; mange av de monumentale skulpturene finnes kun i én eller to utgaver, noe som skiller dem klart fra de mer tilgjengelige relieffene og byster produsert for et bredere marked. Hans atelier i Pietrasanta i

Mitorajs retrospektive utstilling i Firenze i 1996–1997 var ikke hans første møte med Italia, men den ble vendepunktet som befestet hans posisjon i det internasjonale kunstmarkedet. Allerede på 1980-tallet hadde han etablert seg i Pietrasanta, den toskanske marmorbyen nord for Pisa som også hadde huset Henry Moore og Fernando Botero, og det var her han utviklet sine karakteristiske teknikker for patinering og kunstig aldring av bronseoverflater. Atelieret hans i Pietrasanta, Via Aurelia, fungerte som produksjonssentrum for store deler av hans sene produksjon, og mange av de verkene som i dag sirkulerer på annenhåndsmarkedet kan spores tilbake til støperier i denne regionen — særlig Fonderia Mariani, som samarbeidet med ham gjennom flere tiår. For samlere er proveniens fra Pietrasanta-perioden (grovt regnet 1983–2014) et kvalitetstegn: verkene fra denne fasen er teknisk mer raffinerte enn de tidlige Paris-arbeidene fra 1970-tallet, og de inngår hyppigere i større auksjonskataloger. Hos Sotheby's og Christie's har bronser fra denne perioden — særlig fragmenterte hoder som Tindaro, Eros Alato og Hypnos — oppnådd jevnlig stigende salgspriser siden midten av

Utstillingen som ledet til donasjonen av Tindaro Screpolato fant sted i 1998 og samlet over tjue store bronser spredt gjennom Boboli-hagenes akser og terrasser — en av de mest omtalte skulpturutstillingene i Italia det tiåret. Kurert i samarbeid med Soprintendenza per i Beni Artistici e Storici di Firenze, viste den verk som Eros Alato, Perseo og Ikaro i dialog med hagebassenger, hekker og barokkfontener, og demonstrerte Mitorajs evne til å integrere fragmenterte former i historiske omgivelser uten å konkurrere med dem. Reaksjonen fra kritikere og publikum var sterk nok til at Uffizi-direktøren på den tiden, Antonio Paolucci, personlig støttet en permanent plassering av ett av verkene. For samlere er det verdt å merke seg at Mitoraj arbeidet med støperiet Fonderia Mariani i Pietrasanta, et lite kystby i Toscana som siden 1970-tallet har vært et senter for internasjonal bronsestøping, og at mange av verkene fra denne perioden ble produsert i nummererte serier på mellom tre og åtte eksemplarer. Editerte bronser fra slutten av 1990-tallet — inkludert mindre versjoner av hodene i Tindaro-

Utstillingen som ledet frem til donasjonen av Tindaro Screpolato til Uffizi-samlingen fant sted i 1998 og var en av de mest omtalte skulpturutstillingene i Firenze på nittitallet. Mitoraj presenterte over førti arbeider spredt gjennom Boboli-hagenes akser og terrasser, samt inne i det Nasjonale Arkeologiske Museet, der bronse- og marmorskulpturene hans ble stilt ut side om side med greske og etruskiske originaler — en bevisst konfrontasjon mellom samtidskunst og antikk arkeologi. Kuratorene valgte å la verkene stå uten podier der terrenget tillot det, slik at skulpturene syntes å ha tilhørt stedet i århundrer. Blant arbeidene som ble vist var Ikaro, Eros Alato og flere av de store fragmenterte hodeverkene som på den tiden sirkulerte aktivt i det europeiske samlingsmarkedet. Utstillingen trakk et anslagsvis publikum på over 200 000 besøkende i løpet av de månedene den var åpen, og den befestet Mitorajs posisjon som en av de mest kommersielt vellykkede europeiske skulptørene i sin generasjon. For samlere er det verdt å merke seg at støpninger fra denne perioden — særlig bronser utført ved Fonderia Mariani i Piet

Utstillingen som ledet frem til donasjonen av Tindaro Screpolato fant sted i 1998 og samlet over seksti verk fra hele Mitorajs produksjon — fra tidlige tegninger fra Paris-årene på 1970-tallet til store bronser støpt ved Fonderia Mariani i Pietrasanta, verkstedet han brukte gjennom store deler av karrieren og som ligger knappe hundre kilometer nord for Firenze. Pietrasanta, den lille toscanske byen ved foten av Apuanerne, var Mitorajs egentlige base fra midten av 1980-tallet og fremover; det var her han holdt atelier, og her de fleste av hans store formater ble realisert i tett samarbeid med lokale bronsestøpere med røtter tilbake til renessansens håndverkstradisjon. Denne geografiske forankringen i Toscana gjør Firenze-plasseringen særlig meningsfull: Tindaro Screpolato er ikke hentet inn utenfra, men vokste frem fra et kunstnerisk miljø som alltid har hatt Firenze som sitt historiske tyngdepunkt. For samlere og museer som arbeider med etterkrigstidens figurative skulptur er dette av betydning — Mitoraj representerer en av få billedhuggere som oppnådde institusjonell anerkjennelse i store europeiske offentlige rom samtidig som markedet for hans mindre bronsearbeider, som Ala,

Utstillingen som ledet til donasjonen av Tindaro Screpolato fant sted i 1998 og var en av de mest besøkte skulpturutstillingene i Firenzes moderne historie — anslagsvis 400 000 mennesker passerte gjennom Boboli-hagene i løpet av visningsperioden. Mitoraj stilte den gang ut over tjue store bronser og marmorskulpturer spredt gjennom hagene og i rommene til det Nasjonale Arkeologiske Museet, og samarbeidet trakk internasjonal pressedekning fra publikasjoner som Le Monde og The Art Newspaper. For samlere er det verdt å merke seg at Mitoraj i perioden rundt denne utstillingen produserte flere relaterte verk i mindre format: størrelser på 60 til 90 centimeter av motivet Tindaro finnes i sirkulasjonen hos europeiske auksjonsaktører, og disse har oppnådd priser mellom 40 000 og 120 000 euro avhengig av patina, støpetidspunkt og opprinnelsesdokumentasjon. Støperiet Fonderia Artistica Battaglia i Milano, som samarbeidet med Mitoraj gjennom store deler av 1990-tallet, er et navn samlere bør kjenne til — deres støp regnes gjennomgående som de mest presise fra denne perioden, og et støperimerke fra Battaglia er et kvalitetsteg

Se også: Mitoraj i Roma · Mitoraj i Pisa · Mitoraj i Pietrasanta · Mitoraj i Agrigento

Ønsker du å selge et Mitoraj-verk? Se vår salgsside →