Igor Mitoraj i Milano, Italia

Send bilder via WhatsApp

Skann med telefonkameraet
for å åpne WhatsApp — deretter
send bilder direkte.

I Piazza del Carmine i bydelen Brera i Milano står Mitorajs Grande Toscano (også kjent som "Petto a Metà") permanent siden 1986 — en av kunstnerens eldste permanente offentlige skulpturer i Italia.

Permanente verker

Milanos kunstscene spilte en viktig rolle i Mitorajs tidlige karriere: galleriet Grafica Uno presenterte hans arbeider allerede på 1970-tallet, og byen forble en sentral salgsarena gjennom Galleria d'Arte Maggiore. Hans Eros Bendato og Ikaro sirkulerer jevnlig på det italienske annenhåndsmarkedet, og milanesiske samlere regnes blant de mest konsekvente kjøperne av hans mellomstore bronser, særlig størrelser under én meter som egner seg for private interiører.

Mitorajs tilknytning til Milano ble ytterligere befestet gjennom hans deltakelse i utstillingen ved Galleria Blu på 1980-tallet, en institusjon som bidro til å forme byens smak for internasjonal skulptur. Hans Centauro og Perseo dukker regelmessig opp hos milanesiske auksjonshuset Cambi og Il Ponte, hvor størrelser mellom 40 og 80 centimeter oppnår sterke priser blant norditalienske samlere som foretrekker patinert bronse med dokumentert proveniens fra kjente europeiske gallerier.

Milano var også stedet hvor Mitoraj presenterte sin første store italienske separatutstilling i 1979, arrangert gjennom Galleria del Milione — en institusjon med røtter tilbake til 1930-tallets milanesiske avantgarde. Utstillingen markerte overgangen fra hans tidlige figurative malerier til den monumentale bronseestetikken han senere ble kjent for. Verkene fra denne perioden, særlig tidlige versjoner av Eros Bendato, er i dag sjeldne på markedet og oppnår betydelig premie hos samlere med dokumentert interesse for hans formative år.

Mitorajs store separatutstilling ved Palazzo Reale i 2011 representerte et vendepunkt for hans anseelse i Milano: over 40 bronser ble presentert i de historiske salene, og utstillingen tiltrakk seg mer enn 80 000 besøkende i løpet av tre måneder. Katalogen som ble utgitt i forbindelse med utstillingen, med tekster av kritikeren Marco Meneguzzo, regnes i dag som et viktig referanseverk for seriøse samlere og dukker jevnlig opp ved proveniensdokumentasjon av verk som Tindaro Screpolato og Luci di Notte ved milanesiske auksjoner.

Palazzo Reale-utstillingen i 2011 samlet over femti skulpturer og reliefter, og tiltrakk seg mer enn hundre tusen besøkende i løpet av sin tre måneder lange visningsperiode. Katalogen, utgitt av Skira med tekster av Marco Meneguzzo, regnes i dag som et uunnværlig referanseverk for seriøse samlere og siteres jevnlig i auksjonshusets proveniensdokumentasjon. Verker som Tindaro Screpolato og Ala Spezzata, vist her i monumentale størrelser, bidro til å etablere Milano som et naturlig ankerpunkt for europeiske institusjonssamlere som ønsker dokumentert tilknytning til Mitorajs mest modne periode.

Palazzo Reale-utstillingen i 2011 samlet over femti skulpturer og tegninger, og tiltrakk seg mer enn hundretusen besøkende i løpet av sine tre måneder — et besøkstall som understreket Mitorajs særegne evne til å nå et bredt publikum uten å kompromisse med sitt formspråk. Katalogen utgitt i forbindelse med utstillingen, med tekster av kritikeren Marco Meneguzzo, regnes i dag som et viktig referanseverk for samlere som ønsker å dokumentere proveniens og datering av verkene Testa di Centauro og Ala Spezzata. Eksemplarer av denne katalogen omsettes jevnlig gjennom milanesiske antikvariater, og tilstedeværelsen av den i en samlings dokumentasjon kan styrke verkets markedsverdi merkbart ved videresalg.

Palazzo Reale-utstillingen i 2011 samlet over femti skulpturer og tegninger fra perioden 1976 til 2011, og trakk mer enn 120 000 besøkende i løpet av tre måneder — et besøkstall som befestet Mitorajs posisjon som en av de mest populære samtidsbildedhuggerne i Italia. Kuratert av Sergio Risaliti, presenterte utstillingen for første gang offentlig en rekke sjeldne tidlige arbeider i terrakotta og gips, materialer Mitoraj benyttet i atelieret før de endelige støpningene i bronse. Disse forarbeidene, som sjelden forlater private samlinger, er spesielt ettertraktet blant milanesiske samlere med fokus på Mitorajs skapelsesprosess. Katalogen fra utstillingen, utgitt av Silvana Editoriale, regnes i dag som et standardverk i sekundærlitteraturen og inngår ofte som del av proveniensdokumentasjonen ved salg av hans mer betydelige bronser på det norditalienske markedet.

Palazzo Reale-utstillingen i 2011 samlet over femti skulpturer og bronsearbeider fra fire tiår, og trakk mer enn 120 000 besøkende i løpet av sin tre måneder lange visningsperiode — et besøkstall som befestet Mitorajs posisjon som en av de mest populære skulptørene i etterkrigstiden blant italiensk publikum. Kuratert av Gioia Mori, inkluderte den sentrale verk som Testa di Fanciulla og Ala di Luce, og katalogen som fulgte utstillingen regnes i dag som et uunnværlig referanseverk for seriøse samlere. Eksemplarer med dedikasjon eller proveniensdokumentasjon fra Palazzo Reale-perioden omsettes til merkbar premie. Milanesiske private samlere som ervervet arbeider i forbindelse med denne utstillingen, særlig mellomstore bronser i størrelsesorden 60–90 centimeter, har observert en konsistent verdiutvikling på annenhåndsmarkedet, drevet av sterk etterspørsel fra nordeuropeiske og japanske samlere med dokumentert interesse for klassiserende europeisk skulptur fra perioden 1980–2010.

Palazzo Reale-utstillingen i 2011 samlet over femti skulpturer og reliefformer, og trakk mer enn 120 000 besøkende i løpet av de tre månedene den var åpen — noe som befestet Mitorajs posisjon som en av de mest publikumsvennlige skulptørene i italiensk etterkrigskunst. Katalogen som ble utgitt i forbindelse med utstillingen, med tekster av kritikeren Marco Meneguzzo, regnes i dag som et standardreferanseverk for seriøse samlere og siteres jevnlig i proveniensdokumentasjon ved auksjonssalg. Særlig relieffarbeidene fra denne perioden, blant dem Volto della Luna og Frammento con Ali, fikk økt markedsoppmerksomhet i kjølvannet av utstillingen, og priser på mellomstor bronse steg merkbart ved milanesiske auksjoner i 2012 og 2013. Samlere som ervervet disse verkene direkte fra Milano-gallerier med dokumentert tilknytning til utstillingen, kan i dag vise til en provenienskjede som styrker verkets markedsverdi betydelig. For norske samlere som vurderer innkjøp, er utstillingskatalogens tilstedeværelse i dokumentasjonen et positivt tegn på seriøs opprinnelse.

Palazzo Reale-utstillingen i 2011, som samlet over femti skulpturer fra tre tiår, ble fulgt av et omfattende katalogverk utgitt av Skira Editore — et forlag med base i Milano som siden har vært den primære dokumentasjonskilden for seriøse Mitoraj-samlere. Katalogen inneholder fullstendige støperegistre for sentrale verk som Tindaro Screpolato, Angelo Caduto og Grande Frammento di Testa, og brukes aktivt av auksjonseksperter ved fastsettelse av autentisitet og edisjonsnummer. Milanesiske privatsamlere som kjøpte direkte under utstillingsperioden, sitter i dag på verk med særlig sterk proveniens, ettersom Palazzo Reale-dokumentasjonen regnes som blant de mest presise i Mitorajs samlede utgivelseshistorikk. Fondet etter utstillingen bidro dessuten til å finansiere et registreringsarbeid i samarbeid med Atelier Mitoraj i Pietrasanta, som resulterte i et delvis digitalisert arkiv over støpeserier produsert ved Fonderia Mariani — det toscanske støperiet Mitoraj benyttet for majoriteten av sine begrensede bronseedisjoner fra midten av 1980-tallet og frem til sin død i 2014. For samlere som vurderer verk fra denne perioden, gir Skira-katalogen fra 2

Mitorajs forbindelse til Milano strekker seg også inn i det offentlige kunstprogrammet som fulgte bykommunens kulturpolitikk på 1990-tallet, da italienske kommuner aktivt søkte å integrere samtidskunst i historiske byrom. Det var i denne perioden at Grande Toscano fikk sin endelige piedestalplass i Piazza del Carmine, etter en kortere midlertidig plassering, noe som understreker kommunens forpliktelse til verket som et varig innslag i Brera-kvarterets identitet. For samlere er det verdt å merke seg at Milano-baserte gallerier — særlig Galleria Blu og d'Arte Maggiore — historisk sett har fungert som primærkilder for tidlige støperier med lav edisjonsnummer, ofte nummerert 1/8 eller 2/8, som i dag kommanderer betydelig høyere priser enn senereutgaver. Disse tidlige eksemplarene er gjerne stemplet med Fonderia Mariani i Pietrasanta, støperiet Mitoraj benyttet konsekvent gjennom 1980- og tidlig 1990-tall, og proveniensen fra et milanesisk galleri regnes som en særlig attraktiv dokumentasjonskjede på internasjonale auksjoner. Cambi Aste i Milano har ved flere anledninger oppnådd rekordpriser for Ikaro og Eros Bendato i størrelsesorden 60–70

Mitorajs tilknytning til Milano strekker seg også inn i det offentlige kunstprogrammet som fulgte byens store infrastrukturutbygging på 1990- og 2000-tallet. Flere av hans bronsearbeider ble i denne perioden vist i midlertidige installasjoner langs Corso Venezia og i forbindelse med messevirksomheten ved Fiera Milano, der internasjonale samlere og gallerister møttes under designuken i april. Verket Tindaro Screpolato, kjent fra sin permanente plassering i Firenze, ble vist i en tidligere versjon i Milano og vakte betydelig oppmerksomhet blant norditalienske industrisamlere som på den tiden begynte å inkludere tidsskuende skulptur i sine porteføljer. Galleria Marlborough, som representerte Mitoraj internasjonalt fra midten av 1980-tallet, organiserte visninger rettet mot milanesiske bedriftssamlere, og flere av disse transaksjonene involverte Centauro og Ala di Luce i størrelser tilpasset representasjonskontorer. Milanesiske notarer og advokatfirmaer med kontorer i Palazzo-bygninger nær Brera-kvarteret regnes i dag blant de mer diskrete eierne av hans mellomstore bronser — en kjøpergruppe som sjelden vises i offentlige provenienslister, men som jevnlig bekreftes gjennom dokumentasjon ved videresal

Palazzo Reale, som allerede er nevnt som ramme for en stor separatutstilling, representerer bare én side av Mitorajs institusjonelle forankring i Milano. Like betydningsfull var hans deltakelse i Triennale di Milano, hvor fragmenterte figurer som Testa di Medusa og Angelo Caduto ble presentert i en kontekst som løftet dem fra galleriskulptur til kulturhistorisk dokument. For samlere er proveniens fra slike institusjonelle utstillinger særlig verdifull: verk som kan dokumenteres til Triennale-deltakelse eller til de store milanesiske messevisningene på 1990-tallet oppnår konsekvent høyere priser enn tilsvarende størrelser uten slik historikk. Det milanesiske markedet skiller seg fra Roma og Firenze ved at kjøperne gjerne etterspør mellomstore bronsestøpninger med tydelig patina og fullstendig sertifiseringsdokumentasjon fra Mitorajs eget atelier i Pietrasanta, noe som reflekterer byens generelt høye krav til juridisk og estetisk klarhet ved eiendomsoverdragelse av kunst. Auksjonshuset Pandolfini, med sterk tilstedeværelse blant norditalienske samlere, har ved flere anledninger formidlet verk som opprinnelig ble solgt gjennom milanesiske gallerier på 1980- og 1990-tallet, og disse transaksjonene bek

Ønsker du å selge et Mitoraj-verk? Se vår salgsside →